​​​​​​​Når det går bedre kan det ikke gå dårligere…

Ragnar Christoffersen, kommunedirektør i Lørenskog kommune. - Klikk for stort bildeRagnar Christoffersen, kommunedirektør i Lørenskog kommune. Kjære kollega!

En norsk realityprofil sa vel noe sånt som at «når det går bedre kan det ikke gå dårligere» under en kraftanstrengelse på 71 grader nord. Covid-19 har virkelig vært en kraftanstrengelse for oss alle. Akkurat nå forstår jeg at det kan kjennes ut som at selv om det periodevis ser ut til å gå bedre, er ikke neste nedtur langt unna.

Korona har gjort at vi over tid har stått i en uforutsigbar og krevende arbeidshverdag. Dette har satt oss på mange prøver. Vi har virkelig fått testet vår utholdenhet, handlekraft, endringsvilje, våre omsorgsevner med mer – som enkeltpersoner og som kommuneorganisasjon. Jeg var glad da vinterferien sto for tur og mange endelig skulle få noen velfortjente og etterlengtede fridager. I tillegg så smittetallene ut til å være nedadgående. Nå, bare en uke senere, er jeg nok en gang svært bekymret. Vi har lagt bak oss det som muligens har vært en av de verste smitteukene i pandemien så langt. Hovedårsaken er at den importerte virusmutasjoner raskt brer seg i hele Oslo-regionen og sprer smitten i nesten alle aldersgrupper, til tross for at både regionen og Lørenskog kommune har hatt strengere tiltak enn stort sett hele landet de siste månedene.

For meg som kommunedirektør er nok dagen i dag en av de mørkeste i pandemien så langt. Jeg vil legge frem forslag til formannskapet om en nesten total nedstenging av all virksomhet i Lørenskog, samt strenge anbefalinger og forbud i forbindelse med sosial omgang. Det blir de strengeste tiltakene vi har hatt så langt. Dette gjør meg virkelig vondt, jeg vet at mange allerede er ensomme, tiltakstrøtte og lei hele pandemien. Jeg forstår at dette vil ramme både enkeltpersoner og familier, arbeidsplasser og bedrifter, organisasjoner og næringsliv – ja, det vil ramme oss alle på ulike måter. Det er et tungt ansvar å bære både for meg og de folkevalgte.

Men slik både kommuneoverlegen og jeg ser det har vi ikke noe valg. Vi må holde ut også den siste fasen i pandemien. For vi er på oppløpssiden, men vi vet dessverre ikke helt hvor lang den er. Det er vaksinen som er veien ut av dette – og frem til vi får vaksinert alle som ønsker det, er det hensynet til innbyggernes liv og helse som veier tyngst. Sånn må det være.

Spørsmål til innføring av tiltak

Jeg vet at mange har både meninger om og spørsmål til hvilke tiltak som bør og må innføres og jeg har fanget opp at det er to problemstillinger som går igjen. For det første at det er stadige og hyppige variasjoner i tiltakene som innføres, og for det andre at det ikke er likelydende tiltak i hele bo- og arbeidsmarkedsregionen (Oslo og omegn). Jeg skal prøve å svare kortfattet på dette.

La meg ta det siste først. I januar/februar ble det innført likelydende regler fra regjeringen basert på ønsker og råd fra de berørte kommunene. Vi hadde ring 1 som var de mest smittebelastede kommunene og ring 2 som var naboene til disse kommunene. Det var i hovedsak like tiltak innenfor disse ringene. Dette ble etter hvert avviklet, fordi noen kommuner var tydelige på at de ønsket å bestemme egne tiltak, at smittesituasjonen varierte raskt kommunene imellom, og at ringsystemet var vanskelig å forstå og kommunisere til innbyggerne. Imidlertid er dette systemet nå forenklet slik at det ved store smitteutbrudd er tre tiltaksnivåer som regjeringen kan innføre i regioner med mye smitte, hvis de berørte kommunene ønsker det.

Også i helgen har FHI, Helsedirektoratet, Oslo kommune og kommunen i Viken  drøftet om vi burde ha likelydende regler for hele regionen. Lørenskog og Lillestrøm argumenterte for det. Vi mener at det gjør det lettere for våre innbyggere å vite hva som gjelder hvis det er likelydende regler, særlig fordi vi er så tett integrert med hverandre og Oslo. Dette var imidlertid ikke ønsket fra de fleste andre kommuner denne gangen, derfor blir det nå lokale forskrifter i mange kommuner rundt oss. Vi har imidlertid tett dialog med både Oslo og Lillestrøm, og min innstilling til de folkevalgte nå er nettopp å følge tiltakene i våre nabokommuner. Kombinasjonen av høy mobilitet i befolkningen, smittesituasjonen med raskt økende smitte i kommunen og den nye og vesentlig mer smittsomme virusvarianten, er årsaken til dette.  

Når det gjelder årsaken til at tiltakene stadig er i forandring, så er det fordi det er smittetallene og smitteutviklingen som styrer tiltakene. Litt forenklet sagt må alle tiltakene vi beslutter hele tiden vurderes til å være forholdsmessige. Vi kan altså ikke innføre for strenge tiltak for sikkerhets skyld, eller opprettholde dem når smittesituasjonen ikke krever det. Så når smittetallene varierer, vil også tiltaksbyrden for innbyggerne variere. Dette skaper dessverre uforutsigbarhet og irritasjon hos noen og glede og lettelse hos andre, siden vi i perioder kan gjenåpne virksomheter, tilbud og aktiviteter.

Jeg forstår godt frustrasjonen til de som ønsker seg en stabil, annerledes hverdag med færre restriksjoner og begrensninger. Jeg får mange e-poster med gode begrunnelser til hvorfor vi burde gjøre enkelte ting annerledes eller hvorfor akkurat det tilbudet burde være åpent og så videre. Jeg leser alle, og det gjør vondt å lese om fortvilelsen som uttrykkes over enten egen eller andres situasjon.

Vaksinering – når er det min tur?

På den positive siden er det at per nå har godt og vel 2000 innbyggere i kommunen fått første dose med vaksine, og at over 300 i de eldste aldersgruppene har fått to doser med vaksine, og er fullvaksinert. Men jeg er helt enig med alle som synes det går så alt for sakte med vaksineringen i de øvrige aldersgruppene. Det er ikke fordi vi ikke har kapasitet i kommunen, men vi får rett og slett nesten ingen vaksiner å sette. Vi vet vi vil få flere vaksiner i tiden fremover, men dessverre har vi ingen konkrete opplysninger om antall og tidsperspektiv. Det er derfor umulig å gi gode svar på det veldig mange lurer på, nemlig «når er det min tur».

Blikket framover

Vi må håndtere koronasituasjonen og vi må også ha fokus på vår egen kommunes utvikling. Vi må prøve å ikke bare gjøre det som haster mest, men også det som er viktig for fremtiden.

Blant annet blir det viktig å ta med seg læringen og erfaringene vi nå har gjort og se fremover. Allerede før korona traff oss, var Lørenskog preget av vekst og utvikling som stilte helt spesielle krav til alle som jobber i kommunen. Jeg har ved flere anledninger sagt at skal du jobbe og trives hos oss, må du være glad i litt tempo, at mye er i forandring og at utfordringene er mange.

Lørenskog er fortsatt blant landets raskest voksende kommuner, i 2020 var vi helt klart den av de store kommunene som prosentvis vokste mest med nesten 1300 nye lørenskauinger. Det stiller noen spesielle krav til alle oss som jobber her, jo flere vi blir, jo mer kompleks blir hele organisasjonen vår å styre. Vi jobber derfor kontinuerlig for å bedre styring og struktur, men ikke på bekostning av nærhet og omtanke for hverandre.

Jeg håper vi kan ta vare på det beste fra dagens organisasjon når vi parallelt utvikler morgendagens kommune. Det viktige nå blir å styre utviklingen i den retningen man ønsker, og ikke la seg bli styrt av omgivelsene.

Skal vi klare dette må vi ha dedikerte, kompetente og motiverte medarbeidere. Vi må ha omsorgsfulle og trygge ledere, og vi må ha kloke og modige folkevalgte som gir oss tydelige styringssignaler og prioriteringer. Lørenskogs utvikling krever ikke noe mindre enn dette. Jeg for min del er trygg på at dette skal vi klare sammen, akkurat som vi klarer å håndtere en pandemi uten å ha erfaring med det fra før.

Styringsbrev 2021

Jeg har for noen uker siden gitt ut kommunedirektørens styringsbrev for 2021 (PDF, 3 MB). Dette skal bidra til å skape en felles forståelse for hva vi skal prioritere og ha fokus på i året vi er inne i. I år har det vært spesielt krevende å peke ut retning og ambisjon. Styringsbrevet legger noen forventninger, beskriver sentrale utviklingsområder og peker ut hovedprioriteringer og oppdrag vi skal samhandle om å løse. Det er liten tvil om at dette blir et interessant år. Ved siden av ordinær drift og tjenesteproduksjon har vi fått en ny kommuneplan vi skal følge opp, to av de største byggeprosjektene vi noen gang har gjennomført er igangsatt, vi har samlet oss om en tjenestegjennomgang og vi har fortsatt en pandemi vi må nedkjempe. Året vil sette oss på nye prøver, men jeg tror mye av nøkkelen ligger i måten vi styrer og samhandler på. Jeg forventer at ledere og medarbeidere leser styringsbrevet og reflekterer over innholdet. Alle ivaretar et viktig delområde som til sammen blir den helheten som kommunen forvalter og utvikler. 

La meg avslutte dette nyhetsbrevet med et godt eksempel på nettopp viktig og godt utviklingsarbeid. I samsvar med kommuneplanens prioriteringer om bred ungdomssatsning, ble det i løpet av 2020 gjennomført en grundig kartlegging av rus og kriminalitet i ungdomsmiljøet i kommunen. Det ble utarbeidet en rapport etter HKH-metodikken (Hurtig Kartlegging og Handling). Denne synliggjorde mye av det gode forebyggende arbeidet kommunen allerede gjør, men viste dessverre også en negativ utvikling i deler av ungdomsmiljøet. Rapporten fremmet en rekke forslag til aktuelle tiltak for kriminalitetsforebygging, der kommunestyret vedtok å prioritere tre millioner kroner til satsingen.

Et av de nye og litt spenstige tiltakene som allerede nå er på plass, er en avtale med den ideelle stiftelsen UNIFY, som er en sosial entreprenør ledet av Marco Elsafadi. UNIFY har nylig vist til gode resultater i sitt arbeid på Romsås i Oslo. UNIFY skal fremover dekke flere av behovene i det kriminalitetsforebyggende arbeidet med blant annet møteplasser for ungdom ved hallaktivitet to ganger i uken, dialogmøter, ulike andre aktiviteter og juniorlederprogram. I tillegg skal UNIFY følge opp utsatt ungdom på oppdrag fra barnevernstjenesten for å unngå institusjonsplasseringer.

Jeg er både imponert over og svært glad for å se at ungdomssatsningen har kommet så raskt i gang med konkrete tiltak. Jeg gleder meg allerede til å se resultater på kort og lang sikt fra samarbeidet med UNIFY og flere andre tiltak. 

Ragnar