Dikt og kort kronikk om prestasjonsangst

psykologspesialist Marianne Østby - Klikk for stort bilde Skrevet av Marianne Østby

Psykologspesialist, Forebyggende psykisk helsetjeneste

Avsløringen

Snart vil de forstå

At jeg ikke kan nok

Ikke er smart nok

At jeg aldri skulle hatt den jobben

At jeg lever på lånt tid

Aldri sikker

Aldri bedre

enn det siste jeg gjør

At jeg later som jeg er på topp
 

Mens frykten renner ut av armene mine
 

Snart vil de forstå

Snart vil de se


Meg helt strippet

naken

åpenbart som det falske jeg er


Følelsen av aldri å kunne være sikker

alltid på vakt

passe seg

Kvernetankene som messer- hva tenker de nå?


Pinefull venting

På det uungåelige øyeblikket

Selvfølgelig

Hvem tror du at du er?


Kulden som sprer seg ut i kroppen

en matthet

men også uro

fanget i malstrømmen av tanker som håner

Som beviser det jeg egentlig er


Svak, redd, udugelig


En gang for alle

avslørt

 

Kjenner du deg igjen?

Du skal lede et møte på jobben, kanskje si noe høyt i en forsamling, eller holde en tale. I hodet koker det av tanker som handler om alt som kan gå feil. I kroppen herjer uroen. Tørr i munnen, uvel i magen, trang i brystet, kortpustet, svett og skjelven i hendene. Det blir vanskelig å holde fokus, konsentrasjonen drukner i lyden av propagandaen om at dette får du ikke til!  Som forteller deg at dette skulle du aldri begitt deg inn på, nå kommer de til å se hvor dum jeg er, at jeg ikke har peiling, eller at jeg er nervøs. Tvilen rundt egne valg og handlinger presser seg på. Mine følehorn sprer seg i jakten på tegn hos de andre. Ser han uinteressert ut, kjeder de seg?

Det kan kalles prestasjonsangst. Kall det i grunnen hva du vil – problemet er at stress og nervøsitet rundt egne prestasjoner ikke er din venn i nøden.

Litt uro er bra- det gjør deg det våken og skjerpet til oppgaven, Det er normalt å bli usikker på egne prestasjoner. Kanskje til og med litt sunt og menneskelig. Litt selvkritikk kan være bra.

Jeg sitter her og skal på skriveseminar. Sammen med en rekke andre fagfolk, flinke folk som har utgitt ting før. Jeg har merket det lenge. Tankene og uroen som sniker seg inn. Den kroppslige følelsen av å grue seg, men ikke vite helt til hva. Tankene som drar deg videre ned i usikkerheten. Noe du skulle glede deg til, men som nå blir preget av å skulle prestere. Jeg blir opptatt av hvordan det ser ut for andre, synes de jeg er smart nok? flink nok? Dette irriterende talentet for selvfokusering. Opptatthet av hva andre synes. Jeg tror mange av oss har dette talentet. Forestillingen om AVSLØRINGEN. Når kommer den? Når skal det komme for en dag?

Jeg er allikevel ikke helt sikker på hva som skal avsløres, men noe er det! Om jeg er smart nok, flink nok, dyp nok, godt nok forberedt, kan nok, forstår nok......Jeg tror den lista kan bli lang. Kanskje har du din egen liste?

Hvordan hjelpe seg selv?

Første bud for min egen del er å trekke pusten. Det er det første vi glemmer når vi blir redde eller nervøse. Så kan du prøve å kjenne igjen hva du nå driver med. Hvis tankene og følelsene faktisk dreier seg om prestasjonsangst sliter du med et allment fenomen. Tanker og uro rundt egen prestasjoner er helt vanlig, men noe du godt kan øve deg på å få mer kontroll på. Ikke dvel for mye på hva du tenker. Stort sett kan tankene få lov til å komme. Prøv å aksepter det som mentale hendelser inni deg. Tanker er i grunnen bare tanker. Problemet er at du også tror på dem i varierende grad. Du kan gjerne registrere dem, og så bestemme det deg for mye du tror på dem, hva slags bevis har du for at dine tanker faktisk stemmer? Tankene og uroen er ikke noe du trenger å tro på, eller gjøre så mye med. Når du trekker pusten og setter bena i bakken får du ofte mer fokus. Konsentrer deg om her og nå. Godta at du får tankene, men pass på slik at dette ikke fører til at du begynner å unngå situasjoner, eller utvikler det vi kaller trygghetssøkende atferd. Hvis du unngår ting du er redd for, noe som er veldig forståelig og menneskelig, fører det til at problemet og uroen bare blir verre. Du kan passe på å utsette deg for situasjoner som er milde eller middels utrygge. Se på det som trening. Det er rart hvordan vi godtar at vi må trene når det gjelder fysiske ferdigheter og fysiske utfordringer. Det samme gjelder her. Mengdetrening og med passe belastning vil gi resultater som fører til at du tør mer etterhvert.

Så ser jeg på skriveseminaret som trening. En måte å utsette seg selv for noe uvant og utrygt. Jeg skal gjøre det, snakke støttende til meg selv når propagandaen kommer, og trekke inn følehornene.

Jeg ønsker meg selv lykke til- og håper du som leser dette også forsøker å legge ut på en treningstur.

Fant du det du lette etter?