Folkevettet kommer av seg selv - Ikke bare kloke hoder, men nok fang!

Oppstart i barnehage 1 - Klikk for stort bilde Colourbox.com psykologspesialist i Lørenskog kommune, Kjersti Hildonen har skrevet kronikken om oppstart i barnehage.
Kronikken er tidligere publisert i Dagsavisen.

Barnehagen – mulighetenes arena?

Barnegråt blandes med latter. Aktivitetsnivået er allerede høyt, selv om solen knapt har stått opp. Noen av de minste stabber rundt, andre løper. Det er en som sitter. Han har ikke lært seg å gå enda. En sår dump følelse i mammahjertet og gråt som presser på i halsen. Det føles ikke lett å gå fra minsten en hel arbeidsdag. Du er ikke alene.

Rundt 80 % av dagens 1-2 åringer i Norge går i barnehage. Til sammenligning gikk kun 15 % av barna i denne aldersgruppen i barnehage i 1990. Det har altså skjedd en formidabel endring i forhold til hvem barna tilbringer mesteparten av dagen med i løpet av få år. Hvilken betydning har dette for de minste?

Barnets fremste utviklingsprosjekt de første tre leveårene er etableringen av et følelsesmessig bånd (tilknytning) til omsorgspersonene. Relasjonen til omsorgsfulle voksne er avgjørende for barnets videre utvikling og en kan tenke seg at grunnmuren for resten av livet dannes nettopp disse viktige leveårene. Ut fra måten barn blir møtt av voksne, utvikles forventningen til omverden og barnet etablerer sitt eget mentale kompass. Selv om vi senere kan gjenkalle lite fra disse tre første leveårene, så husker følelsene våre denne perioden, - for resten av livet.

Dette forteller oss at både antallet voksenpersoner i barnehagen, hvem disse er og hvordan de møter hvert enkelt barn, har en enorm betydning for barnas fremtid. Det er derfor et tankekors at det i en ny undersøkelse kom frem at over halvparten av barnehageansatte selv uttalte at de mente ettåringer ikke bør gå i barnehage og at barn under tre år ikke bør være mer enn 4-6 timer i barnehagen pr. dag.

Omsorg på timeplanen

Det har den senere tid vært fokus på at vi trenger høykvalitetsbarnehager. Hva legger vi i dette? Fokuset rettes oftest mot pedagogikk og læring. Men er dette tilstrekkelig? Hvem av oss er klare for å gå i gang med krevende oppgaver og lære noe nytt, når vi er fylt opp av uro eller går med en klump i halsen? Mennesker har en iboende kraft i mot læring og utforskning. For at denne kraften skal få næring og utspring, kreves det imidlertid først og fremst at en får ladet opp de følelsesmessige batteriene ved behov for dette. Barn er helt og holdent avhengig av voksne for å få dette til. Dette innebærer at gutten som sitter avventende på kanten av sandkassen, som har vanskelig for å gå inn i lek, blir fanget opp og sett. Hva rører seg inni han og hva trenger han? Kanskje han trenger et fang å sitte på, heller enn bøtte og spade? Kanskje er han enda ikke "ferdig" med reaksjonen etter at mamma eller pappa dro på jobb? Ikke alle barn uttrykker like tydelig og direkte hva de trenger kroppslig eller verbalt og noen signaliserer nettopp det motsatte utad av hva de egentlig har behov for. For eksempel ved at de avviser de voksne når de egentlig vil bli trøstet eller holdt. Barn er avhengig av at trygge voksenpersoner "tankeleser" og gjetter seg frem til deres følelser og behov, samt er barnas "advokat" gjennom å ordsette denne forståelsen for barnet. Like viktig er at barna blir sett og roet ned gjennom kroppslig berøring. Effekten av en klem eller en hånd å holde i må ikke undervurderes. Gjennom sensitive voksne som ser det enkelte barns behov og justerer responsen til barnet, så lærer barn viktige elementer av eget følelsesliv og hvordan roe seg selv ned på sikt. Drivkraften mot læring er så stor, at når barnets følelsesmessige batterier er fulladet, vil de selv velge å gå ut i verden for å ta til seg ny læring. Det store spørsmålet er derfor om det pr. i dag er nok ansatte til å imøtekomme disse behovene hos de minste barna? Her trengs det ikke bare kloke hoder, men nok fang!

Dette fordrer videre at de ansatte selv har et avklart forhold til eget følelsesliv, samt har indre trygghet og ro. En grunnkompetanse i forhold til betydningen av tilknytning og samspill, tolkning av barns signaler, samt gode måter å møte barn ut fra deres følelsesmessige behov er essensielt. Et helt avgjørende premiss for læring er at omsorg og kjærlighet settes som aller øverste prioritet. Først da kan vi snakke om høykvalitetsbarnehager som virker helsefremmende for den minste befolkningen. Barn har behov for høykvalitetsbarnehager som først og fremst tilbyr høykvalifisert omsorg! Dette trenger de ansatte både tid til og kompetanse på. Det er derfor mye sannhet i utsagnet til forfatteren Astrid Lindgren; "Gi barn kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv".

psykologspesialist Kjersti Hildonen

Fant du det du lette etter?