Kjære foreldre!

Skrevet av Gretchen Schmelzer, CIRCLE OF SECURITY

Kjære foreldre!

Dette er brevet jeg ønsker jeg kunne skrive.

Kampen vi har akkurat nå. Jeg trenger den. Jeg kan ikke si deg dette, fordi jeg ikke har språk for det, og det ville uansett ikke gitt noe mening.

Men jeg trenger denne kampen. Virkelig. Jeg trenger å hate deg akkurat nå og jeg trenger deg til å tåle det. Jeg trenger at du overlever at jeg hater deg og at du hater meg. Jeg trenger denne kampen, selv om også jeg hater det.

Det spiller ingen rolle hva krangelen vår handler om; husarrest, lekser, klesvasken, mitt rotete rom, være ute, være inne, dra, ikke dra, kjæreste, venner, ingen venner, dårlige venner. Det spiller ingen rolle. Jeg trenger å krangle med deg og jeg trenger at du gir meg motstand.

Jeg trenger desperat at du holder den andre enden av tauet. At du holder godt fast mens jeg raser i den andre enden – mens jeg finner håndtak og fotfeste i denne nye verden jeg føler jeg er i. Jeg pleide å vite hvem jeg var, hvem du var, hvem vi var. Akkurat nå vet jeg ikke det. Akkurat nå famler jeg etter grensene mine, og noen ganger finner jeg dem bare når jeg støter mot deg. Når jeg tøyer det kjente og trygge til bristepunktet. Da føler jeg at jeg eksisterer og for et øyeblikk kan jeg puste. Jeg vet at du lengter etter det søte barnet jeg engang var. Jeg vet dette, for også jeg lengter etter dette barnet. Og denne lengselen er noe av det som gjør det så smertefullt for meg akkurat nå.

Jeg trenger denne kampen, og jeg trenger at uansett hvor store og vonde mine følelser er, så vil de ikke ødelegge deg eller meg. Jeg trenger deg til å elske meg, selv når jeg er på mitt verste, selv når det ikke virker som om jeg elsker deg. Jeg trenger at du elsker deg selv - og meg - for oss begge akkurat nå. Jeg vet at det er kjipt å bli mislikt og stemplet som den dumme. Jeg føler det også slik inni meg, men jeg trenger at du tolererer det og får hjelp av andre voksne til å takle det. For jeg kan ikke takle det akkurat nå. Hvis du vil samle alle vennene dine og ha en «hvordan-overleve-din-tenåring-støttegruppe-fest», så må du gjerne det. Eller snakke om meg bak ryggen min – jeg bryr meg ikke. Bare ikke gi meg opp. Ikke gi opp denne kampen. Jeg trenger den.

Dette er kampen som vil lære meg at skyggen min ikke er større enn lyset mitt. Dette er kampen som vil lære meg at en krangel ikke betyr slutten på et forhold. Dette er kampen som vil lære meg hvordan jeg kan høre på meg selv, selv om dette kan skuffe andre.

Og akkurat denne kampen vi har nå, vil ta slutt. Som enhver storm, vil den gå over. Jeg vil glemme og du vil glemme. Så vil det komme tilbake. Og jeg vil trenge deg til å holde fast i tauet igjen. Jeg trenger dette om igjen og om igjen, i årevis.

Jeg vet at denne jobben ikke er tilfredsstillende for deg. Jeg vet at jeg sannsynligvis aldri kommer til å takke deg for det, ei heller erkjenne din side av saken. Faktisk kommer jeg sannsynligvis til å kritisere deg for alt dette harde arbeidet. Det kommer til å virke som om ingenting du gjør er godt nok. Og likevel er jeg helt avhengig av din evne til å bli i denne kampen. Uansett hvor mye jeg krangler. Uansett hvor mye jeg gråter. Uansett hvor stille jeg blir.

Vær så snill og heng fast i den andre enden av tauet. Og vit at du gjør den viktigste jobben som noen kan gjøre for meg akkurat nå.

Med kjærlighet, din tenåring

Fritt oversatt av helsesøster Cecilie Forstrøm, Lørenskog