Utviklingsoppgaver hos barn og ungdom

Skrevet av psykolog Kristian Torbergsen
ved Forebyggende psykisk helsetjeneste (FPH) Lørenskog kommune

Om utvikling hos barn og ungdom

Barne- og ungdomstiden byr på flere utviklingsoppgaver som må løses. Barn og ungdommer skal utvikle seg både sosialt, fysisk, følelsesmessig og tankemessig. Det er en iboende drivkraft som leder oss mot vekst og utvikling som mennesker. Dette gjør at det på ulike tidspunkt i livet oppstår perioder der det som fungerte før ikke lenger fungerer like godt fordi barnet/ungdommen har nye behov som knytter seg til bestemte utviklingsoppgaver. Dette krever tilpasning både fra barnet/ungdommen og fra foreldre/andre voksne for at utviklingen skal gå i en positiv retning. Samtidig er det viktig å huske at barn og ungdommer alltid trenger at foreldre er større, sterkere, kjærlighetsfulle, omsorgsfulle, varme og støttende i det barnet trenger. Dette er en grunnholdning som alltid må følge foreldrene i møte med sine barn.

Generelt går utviklingen mot en økt kompleksitet og modenhet. Det endelige målet er å utvikle en egen selvstendig identitet, der vi har integrert og tilegnet oss evner til å dekke egne behov som vi tidligere var avhengige av andre for å få dekket. Dette innebærer blant annet å utvikle evner til å håndtere egne og andres følelser og tanker, sosiale evner og evner til å ta selvstendige valg.

En av de største og viktigste utfordringene er å håndtere de ulike oppgavene godt, slik at barnet og ungdommen beholder en positiv utvikling. Barn og ungdom har behov for å utvikle egen selvstendighet gradvis, samtidig som de er helt avhengige av foreldre og andre omsorgsgivere, noe som kan skape utfordringer både for barn og voksne underveis. Dette er helt normal og nødvendig del av utviklingen. Hvis vi aldri opplever vansker i forbindelse med utvikling, vil vi være dårligere rustet til å håndtere motgang og skuffelse senere i livet. Det viktige er at det blir lagt til rette for å maksimere mulighetene for at utviklingsoppgavene løses på en god måte. Når utviklingsoppgaver løses på en måte som ivaretar en positiv utvikling, bygger dette videre på tidligere utviklingsoppgaver og legger til rette for fremtidige utviklingsoppgaver.

Det er naturlig at barn og ungdom kjenner både på positive og negative følelser når de utvikler seg. Det er vanlig å kjenne på positive følelser som glede og nysgjerrighet, som kan komme av økt mestring, følelse av økt selvstendighet og positiv spenning («Jeg er så spent på hvordan dette vil gå!» eller «Dette med jenter er både spennende og litt skummelt på samme tid»). Samtidig er det naturlig og normalt å kjenne på negative følelser som engstelse, tristhet, usikkerhet, negativ spenning og følelse av ikke å strekke til. Det er naturlig å kjenne usikkerhet i møte med krav om økt ansvar fra omgivelsene.

Det er vanlig å få mange tanker, særlig i tenårene og ungdomstiden, men også i andre faser. Noen av disse kan være vanskelige og gi negative følelser. Man kan tenke at man ikke strekker til, man kan tvile på sin egen verdi og hvem man er, man kan tvile på egne evner og man kan føle usikkerhet knyttet til egen plass i familien og i vennegjengen. Slike vanskelige tanker og følelser kan man behøve hjelp med å håndtere, enten fra gode venner/venninner, familie eller andre personer man stoler på. Dette er helt normalt og mange ganger helt nødvendig for at det ikke skal bli for mye å bære på egenhånd.

Foreldres opplevelser er også viktige

Det kan også vekkes positive og negative følelser i foreldre og andre omsorgspersoner når barn utvikler seg. Dette er normalt og ikke alltid lett. Søsken kan ha ulike behov når de utvikler seg og dette kan gjøre det vanskelig for foreldre å finne ut hvordan de skal være for å støtte barnet sitt. Det kan være vanskelig å følge barnets behov, som kan variere stort fra dag til dag og til og med fra time til time. Barnet kan i det ene øyeblikket fremstå mer selvstendig enn noen gang, for så i det neste å oppleves helt avhengig. Dette er et typisk kjennetegn på pågående utvikling. For foreldre kan enkelte faser være lettere å håndtere enn andre, og dette kan variere fra forelder til forelder. Når det blir veldig vanskelig for foreldre, kan det være nyttig at de får hjelp til å sortere tanker og følelser slik at barnets utvikling ivaretas så godt som mulig og at barnet ikke holdes tilbake i sin utvikling.

Det er ikke uvanlig for foreldre å kjenne på vanskelige, motstridende følelser, sårhet og usikkerhet når barnet eller ungdommen blir mer selvstendig og løsriver seg, men det kan ofte også være forbundet med mange gode følelser. Positive følelser som vekkes i foreldre ved barnets økte løsrivelse og utvikling kan være stolthet, glede og lettelse over at barnet utvikler seg og mestrer. Samtidig kan negative følelser melde seg i form av tristhet, tomhet, usikkerhet eller redsel/nervøsitet for om barnet klarer seg. Det kan også være sårhet eller andre følelser knyttet til å kjenne at barnet ikke lenger er så avhengig av foreldrene som før. I tillegg kan barnet eller ungdommen komme opp i situasjoner som enten er potensielt risikable eller oppleves slik av deg som forelder. Er det reell fare er det din oppgave som forelder å handle for å ivareta barnets sikkerhet. Dette er normale opplevelser hos foreldre til et barn i utvikling og det er viktig å ta disse følelsene på alvor fordi de påvirker hvordan du som forelder møter barnet ditt og dets behov, opplevelser, følelser og utfordringer.

Spesifikke, sentrale utviklingsoppgaver i ulike faser av barndoms- og ungdomstiden

Her følger en kort innføring i sentrale utviklingsoppgaver som kjennetegner barndoms- og ungdomstiden. I fasene der de ulike utviklingsoppgavene er aktuelle, har barnet/ungdommen ulike behov som er spesielt viktige i denne fasen. Det kan være nokså store individuelle forskjeller i når de ulike fasene inntreffer aldersmessig og angivelsene her må derfor ses som omtrentlige. Fasene oppstår ikke nødvendigvis totalt adskilt eller uavhengig av hverandre. Det er også viktig å huske at det ikke finnes én riktig eller én feil måte å dekke behovene på. Det er også sånn at det er gradsforskjeller i hvordan utfallene blir, slik at det ikke er sånn at utfallene enten blir veldig bra eller veldig dårlig.

Første fase: fra fødsel frem mot fylte 1,5 år – grunnleggende følelse av trygghet

Sentrale behov i de første 18 månedene av en babys liv er samspill med stabile voksne som er sensitive og aksepterende. En baby har behov for at foreldre er veldig oppmerksomme på dets behov fortløpende i løpet av dagen. Babyen trenger både fysisk og sosial stimulering gjennom følelsesmessig kontakt, fysisk berøring og bevegelse. Med stimulering menes at voksne aktivt tar kontakt med barnet gjennom fysisk nærhet og at de gir barnet sanseopplevelser. Dette er viktig både for utvikling av barnets sanser, men også for å bygge opp og utvikle barnets naturlige interesse for verden. Dette gjøres blant annet ved å snakke til og med barnet, gi det ting å se på, ting å holde i, ting å lytte til, bevege babyens armer og bein. I tillegg har babyer store fysiologiske behov som de trenger å få dekket med søvn, mat og bleieskift.

En baby vil gjerne ha kontakt med de samme personene over tid. Dette er med på å gi babyen en grunnleggende følelse av sammenheng. Babyen vil gjerne ha faste mønstre som gjentas med regelmessighet over lang tid. Dette bidrar til at babyen opplever grunnleggende trygghet og forutsigbarhet som er viktig for å utvikle tillit til andre. Gjensidige samspill gjør at barnet samtidig erfarer at det kan påvirke verden og andre mennesker rundt seg, noe som er viktig for opplevelse av påvirkningskraft og kontroll som forsterker opplevelse av trygghet. Motsatt kan et barn som ikke får sine behov i denne fasen dekket i større grad utvikle mistillit til andre, oppleve seg å være maktesløs i en kaotisk verden, utvikle seg saktere eller oppleve usikkerhet rundt om det er elsket og verdsatt.

I denne perioden utvikles barnets tilknytning til omsorgspersoner, noe som er svært viktig for barnets videre utvikling. Dette innebærer også at barn i denne fasen har store behov og er i det vesentligste et menneske som mottar. Vi kan se det på som at vi må fylle masse kjærlighet på babyens tank for at det senere skal bli i stand til å gi kjærlighet til seg selv og andre.

Andre fase: fra 1,5 til 3 år – autonomi

I denne fasen økes barnets behov for selvstendighet, men barnets behov for trygghet er fremdeles sentralt. Barnets fysiske utvikling gjør at barnet kan bevege seg fysisk lenger bort fra foreldrene enn før. I tillegg utvikles barnets hukommelse og språklige evner. Barnet merker at det har en egen vilje og kan uttrykke denne kraftfullt. Dette gjør at denne alderen ofte kan bære preg av til dels høylytte og store uenigheter mellom barnet og foreldrene. I takt med barnets økte selvstendighet, øker nødvendigheten av at foreldrene setter grenser for barnet. Dette er fordi at barnets evne til å vurdere konsekvenser av sine valg og handlinger er redusert. Foreldrenes omsorgsfulle grensesetting er viktig for barnets sikkerhet og for å lære barnet regler og standarder for egen atferd.

Det er helt avgjørende at foreldrene setter grenser for barnet, selv om barnet protesterer høylytt, fordi barnet trenger grensene. Selv om det ikke alltid kan virke sånn, opplever barn grensesetting som omsorgsfullt og de opplever verden og omgivelsene som kaotiske dersom ikke foreldrene setter grensene. Barn som ikke opplever grensesetting kan føle seg sviktet, forvirret og fortvilet. Barnets testing av grenser handler i realiteten om at det trenger å vite at foreldrene gir barnet den friheten det er i stand til å håndtere og beskytter det mot frihet som setter barnet i fare. Det betyr at sammenstøt i denne fasen er nødvendig og ønskelig! Barnet skal få hjelp til å mestre det det er i stand til å mestre, og dette kan gjøres gjennom etablering av rammer og vaner. Dette gjør at barnet blir roligere. Derfor er det nyttig at barnet har faste rutiner hver dag, som gjentas daglig på de arenaer barnet er.

God håndtering av denne fasen gjør at barnet kan utvikle gryende selvstendighet og positiv selvfølelse. Selvfølelsen utvikles når barnet får mestre ting som ikke er for enkle, men heller ikke for vanskelige. Det kan derfor være nyttig å forklare barnet hvorfor grensene settes, og invitere barnet til dialog om hvorfor foreldrene gjør som de gjør. Da kan barnet øve på å formidle egne behov, samtidig som det får en økt erfaring med at ting ikke alltid kan bli som barnet vil. Dette kan over tid føre til at barnets frustrasjonstoleranse økes, slik at det senere kan utvikle evne til å utsette belønning. Det viktige er at dette skjer i en omsorgsfull og kjærlighetsfull setting med større, sterkere, mer moden og varm voksen.

Barnet sprudler av initiativ og en nærmest grenseløs tro på egen vilje, og dette er en viktig kraft i barnets utvikling som det må lære seg å håndtere ved hjelp av gode voksne. Barnet etterspør av den voksne: «hjelp meg så jeg kan klare det selv». Når barnet protesterer er det viktig at forelderen skiller mellom barnet og det barnet gjør. Det er viktig at barnet får en opplevelse av at barnets behov for og ønske om utfoldelse anerkjennes og aksepteres, men at det er enkelte av barnets handlinger det settes grenser for. Hvis barnet får en følelse av at dets ønsker og behov ikke akseptable, kan barnet oppleve skam over egne behov og egen vilje.

Tredje fase: fra ca 3,5 år til 4,5-5 år – utforskning og nysgjerrighet

I denne fasen fortsetter barnets behov for trygghet, selvstendighet, mestring og grensesetting, men barnets oppmerksomhet og nysgjerrighet på verden utvides ytterligere. Barnets økte mentale kapasitet, språkevne og økte evne til konsentrasjon og utholdenhet gjør at barnet kan ta inn mer og mer av verden. De vil gjerne forstå ting og spør gjerne «hvorfor?» minst 250 ganger hver dag. De kan bedre forstå sammenhenger og utvikler begrepsforståelse.

God håndtering som ivaretar barnets behov i denne fasen kan føre til at barnet får en grunnholdning preget av evne til å ta initiativ og stolthet over egne prestasjoner. Dette styrker barnets tro på egne evner til å mestre og lære. Det er viktig at foreldrene ser barnets evner og begrensninger, slik at barnets oppgaver tilpasses barnet. Det er viktig at foreldrene ikke sammenligner barnet med andre barn i for stor grad, fordi barn er forskjellige og har ulike forutsetninger til å mestre ulike oppgaver.

Hvis barnets behov ikke i tilstrekkelig grad ivaretas i denne perioden kan barnet utvikle passivitet og handlingslammelse i mange situasjoner som gjør at barnet kan få mindre ut av senere læringssituasjoner. Barnet kan unngå situasjoner der det forventer nederlag, eller kan utvikle perfeksjonistiske tendenser. Barnet kan føle skyld over egne ønsker og behov. Det er ikke et poeng at et barn aldri skal føle skyld, fordi dette er et nyttig signal som gir veiledning på valg og er dermed en forutsetning for å leve med andre mennesker. Skyld er imidlertid et problem dersom barnet påtar seg ansvar for handlinger det ikke kan eller skal ha ansvaret for.
Fjerde fase: fra ca 6 år til puberteten – ferdigheter, læring og ansvar I de første tre fasene står følelsesmessig utvikling og trygghet sentralt, men parallelt utvikles en rekke andre evner hos barnet. Når barnet er 6 år og i skolealder har det utviklet mer nyansert persepsjon, språk- og begrepsforståelse, konsentrasjon og utholdenhet, dømmekraft og kontroll over egen motorikk. Disse forutsetningene legger til rette for tiden barnet skal inn i der læring står sentralt, både uformelt og formelt (i skolen). Det forventes at barna kan rette seg etter regler for atferd og kunne være sammen med og knytte seg til jevnaldrende.

Barn trenger i denne fasen at både familien og skolen legger til rette for at barnet får prøve seg på stadig mer komplekse og vanskelige oppgaver, slik at barnets mestringsfølelse vokser. Barn bør roses når de utfører oppgaver tilfredsstillende. Barns økte dømmekraft muliggjør at barnet kan få ansvar for enkle oppgaver i hjemmet. Dette bygger opp barnets følelse av å være nyttig. Det er fremdeles viktig at oppgaver tilpasses hvert barns evner og forutsetninger. Oppgavene skal ikke være for små eller for store. Barnet har i denne fasen fremdeles stort behov for følelsesmessig trygghet og at deres opplevelser og følelser tas på alvor av voksne.
Håndteres barnets behov i denne fasen godt kan barnet utvikle arbeidsglede, lærelyst og ønske om å skape og utvikle. Da lærer de mer og mer om sine egne evner og begrensninger, slik at de kan utvikle realistiske forventninger til seg selv som kan føre til at de mestrer ofte og øker sin positive selvfølelse. Et kjennetegn ved barn med denne grunnholdningen er at foreldrene kombinerer aksept for barnets behov med tydelig og konsekvent grensesetting.

Håndteres behovene i denne fasen utilstrekkelig kan barnet videreutvikle følelsen av mindreverd, lavere mestringstro og passivitet. De kan da ofte oppleves som fjerne og/eller fiendtlige eller avvisende. Foreldres grensesetting preges i disse tilfellene av at grensesettingen er for streng, for svak, for straffende eller tilfeldig. Dette skaper utrygghet fordi barnet ikke vet hva det kan forvente seg. Barnet blir da stadig på vakt og kan bli utagerende eller tilbaketrukket.

Femte fase: puberteten – utvikling av identitet

I løpet av tenårene og de tidlige voksenårene skal ungdommen utvikle en fast og sammensatt opplevelse av helhet som inkluderer en opplevelse av å være noen, hvem man er og hvem man ønsker å være. Denne opplevelsen skal forbli fast og stabil i ulike situasjoner, følelser, opplevelser, kroppslige fornemmelser og uavhengig av hvem man er sammen med. Dette kaller vi identitet. Opplevelse av identitet knytter sammen fortid, nåtid og fremtid. «Jeg er den samme, noe i meg er likt fra fortid til nåtid og dette er medbestemmende for hvem jeg blir i fremtiden.» Identitet utformes og bekreftes delvis gjennom kontakten med andre mennesker, som responderer på og tar del i utformingen av selvbilde og selvoppfattelse. Ungdommen har behov for at viktige personer i omgivelsene responderer forutsigbart på ungdommens handlinger og opplevelser. Hvis foreldre eller andre responderer tilfeldig eller inkonsekvent kan dette føre til identitetsforvirring.

Identiteten utvikles med inspirasjon også fra kilder utenfor hjemmet. Jevnaldrende, fritidsaktiviteter eller andre interesseområder er steder ungdommen kan søke til for å finne ut og forstå hvem han eller hun er. I den senere delen av fasen vil valg av utdanning og yrke tilføre byggesteiner til identiteten. Dette er en del av ungdommens opplevelse av å kunne ta plass som en nyttig aktør i en voksenverden der man har ansvar. Utdanning og arbeid kan spille en vesentlig rolle i opplevelsen av å ha en plass i voksenlivet. Denne påvirkningen fra andre kilder kan imidlertid ha uheldig effekt dersom ungdommen tar inn andres meninger og forventninger i for stor grad. Dette kan gi et skall av identitet, men ungdommen kan i realiteten være avhengig av andres bekreftelse og ha en manglende følelse av å være seg selv lik på tvers av situasjoner. Likevel er det ikke slik at et forhastet valg av utdanning eller arbeid «sikrer» identiteten. For noen kan det ta tid å finne ut hva de vil arbeide med eller utdanne seg til. Denne usikkerheten hører naturlig med til denne fasen. Her skal foreldre spille en viktig rolle ved å holde kontakten med ungdommen og tydelig vise at de er der når ungdommen trenger det. Det er en misforståelse å tro at ungdommer ikke trenger eller ønsker kontakt med foreldrene sine.

Puberteten medfører også en sosial utvikling som preges av økt kompleksitet i følelser og opplevelser. Mange ungdommer bruker primært jevnaldrende for å lufte tanker og følelser. Dette er naturlig, men de profitterer på at aksepterende foreldre kan stille opp og hjelpe til med vanskelige tanker, følelser og valg. Foreldre har lengre livserfaring og kan ha verdifulle råd til ungdommen, men det er viktig at ungdommen samtidig får rom til å prøve ut ting selv, lære seg å stå i usikkerhet, samtidig som de opplever støtte fra foreldrene som kan komme med velmenende råd uten krav. Et råd er ikke et råd dersom det medfølger et krav om at «dette må du gjøre».
I denne fasen øker behovet for å forstå seg selv i lys av sin barndom, selv om dette også er interessant for yngre barn når de får et mer utviklet tidsbegrep. Mange ungdommer vil i løpet av denne fasen bli nysgjerrige på hvordan de selv var som barn og hvordan dette kan ha sammenheng med opplevelsen av seg selv i dag.

Oppsummering

Dette dokumentet er ment som en kort innføring i viktige utviklingsoppgaver som barn møter gjennom sin utvikling mot voksenalderen. Det medfører ulike faser der sentrale behov er aktuelle. Foreldre må alltid støtte, anerkjenne og sette grenser. Dette er en balansegang som kan være krevende. Men husk alltid at barnet ditt eller ungdommen din dypest sett trenger at du er varm, kjærlighetsfull og viser omsorg for barnets/ungdommens beste. Det er det beste du kan gi til din sønn og datter.