Jeg tenker på min bestefar med stor ømhet. Han fikk leve et langt liv. De siste 10 årene som enkemann. Uten farmor i det huset jeg forbinder med min barndoms somre. De feriene som i minnet fremstår som uendelige.  Varme og solfylte, sammen med bestefar og farmor i kjøkkenhagen, sukkererter, ferske poteter og jordbær, arbeidsbukser og kaffepauser i skyggen av store epletrær.  Den trygge lukten av svette fra arbeidskropper i sola.

 

Sandra på 8 år kom til kontoret mitt med sine foreldre. Foreldrene hadde ringt meg i forkant av dagens samtale, fordi de ønsket hjelp til en ny krise i hjemmet. Foreldrene hadde kjøpt seg ny bil, og det hadde ført til at Sandra hadde blitt veldig lei seg. Hun gråt mye, og snakket flere ganger daglig om at hun ville ha den gamle bilen tilbake. 

Nå er det tid for barnehagestart og tilvenning, og flere små barneføtter skal ta sine første steg ut fra mor- og fars rede. Jeg skal selv til å levere min førstefødte ut i det fri. Etter en lang permisjon føles det som at vi er veldig klare for det, samtidig som at det føles altfor tidlig. Lille jenta mi som stort sett har søkt mamma sitt fang gjennom hele permisjonstiden, skal nå klare seg litt selv. I alle fall nesten selv. Det river litt i mammahjerte. Så er det psykologen som slår inn i meg, og psykologhjernen som tenker. Tankene sier at det er på tide å gi litt slipp, og la min datter få muligheten til å vokse og utvikle seg i et miljø sammen med andre trygge voksne og jevnaldrende barn.

Jeg vet at det er viktig for henne, fordi jeg vet at en god barnehage gir barn mange gode gevinster for deres psykiske helse. Jeg må derfor forsøke å stålsette meg på barnehagestarten, og sette det jeg har av psykologisk teori ut i praksis. Og nettopp her skal jeg dele mine tanker om dette med dere.

Og det er du også. Det kan være veldig rart når du ser deg selv seg i speilet om morgenen eller møter ditt eget blikk i en vindusrute. Er det der virkelig meg?? Hvor ble det av årene? Hvorfor er det plutselig moren eller faren min jeg drar kjensel på der i speilet. Har tida innhentet meg? Har jeg blitt moren min? 

Sissel Gran, som er forfatter og kjent psykolog har skrevet om dette i sin bok «Inni er vi alltid unge». Jeg hadde gleden av å ha en samtale med henne om hennes bok om aldring for ikke lenge siden. Foran en full sal i Lørenskog Hus under vår Seniorfestival. Det var en inspirerende samtale, og jeg anbefaler boken på det varmeste. 

Det er sommer. Sommerferien er rett rundt hjørnet. Bare ordene syder av forventning. Sol, jordbær, iskrem, brun hud og lyse sommerkvelder.

Å snakke samme språk er viktig for å kunne forstå hverandre. Språket gjør det mulig for oss å fortelle andre hva vi tenker, føler, trenger og vil.

Sommerblomster

Informasjonskvelder

Hver kveld vil det være et innlegg fra helsepersonell, pasient/bruker og pårørende.
Det er satt av god tid til spørsmål og svar.
Tilbudet er gratis.

Sted: Scene 5, kafeen på Lillestrøm kultursenter 

Teksten er skrevet av psykolog Tommy Sotkajærvi ved Forebyggende psykisk helsetjeneste. Kronikken er tidligere publisert på nrk.no

I oppveksten min hadde jeg et spesielt godt forhold til et eldre ektepar. Hun var tanten til min mormor, han var hennes ektemann. De var glade i barn, men hadde ingen egne. De fungerte som omsorgspersoner for min mormor, min mor og i siste ledd for meg. Bonusbesteforeldre, som hadde evnen til å få en liten gutt til å føle seg trygg og elsket, uansett hvordan livet ellers farte. Han hadde fått slag, og var derfor delvis lam på høyre side av kroppen. Til tross for dette, levde han et aktivt sosialt liv. Kjørte bil, og gjorde det han klarte av andre plikter. Hun holdt hus. Begge stilte de opp for meg så ofte de kunne.

psykologspesialist i Lørenskog kommune, Kjersti Hildonen har skrevet kronikken om oppstart i barnehage.
Kronikken er tidligere publisert i Dagsavisen.

Kjære foreldre!
Aldri har det blitt tatt flere bilder av barna enn det gjøres i dag. Aldri har det blitt delt flere opplevelser med venner og bekjente på facebook. Aldri har barn blitt fulgt opp på flere fritidsaktiviteter. Aldri har fedre engasjert seg så mye i barna som de gjør i dag. Er dette likevel ikke bra nok?