Lørenskog kirke er det eldste byggverk i bygda. I mer enn 800 år har den vært et samlingssted for bygdas folk. 

Akkurat når Lørenskog kirke ble bygget vet man ikke, men det må ha vært i den såkalte "kalksteintiden" (ca.1150-1250). Felles for alle steinkirkene som ble bygget i denne perioden var at dør- og vindusåpninger og korbue ble murt opp av tilhugget kalkstein.
 

Vasshjulet ligger ved Losbyelva nord for Mønevann i Østmarka. Det var drivverket for Østmorksaga, en av de største sagene i området og en av de siste vanndrevne oppgangssagene som var i bruk i Norge. 

Sagverket ble nedlagt i 1953, men Vasshjulet står igjen som ett av Lørenskogs viktigste kulturminner.

 Olavskilden ligger på toppen av Hammersberget ovenfor Lørenskog kirke. Kilden blir aldri tom, selv under langvarig tørke.

Snorre forteller at hvis Olav den hellige vasket seg i en kilde, ble syke dyr friske om de drakk vann fra den. I Norge ble mange av de gamle hellige kildene oppkalt etter Olav den hellige. Folk trodde han hadde samme mystiske kraft som de gamle hedenske gudene hadde hatt. Det finnes hundrevis av Olavskilder rundt om i landet.

Gravrøysene i Haneborgåsen omfatter tolv steinrøyser med runde eller ovale grunnflater som er lagt opp av mennesker. Røysene ligger i Haneborgåsen med tilgang fra Odins vei. Mange av røysene kan være vanskelig å finne på grunn av dårlig merking og viltvoksende busk og kratt som skjuler røysene.

Røysene har hatt et lite gravkammer av steinheller. En håndfull rester av brente menneskebein blandet med kull er funnet i den største røysa og viser at dette er branngraver.

Røysene er fra bronsealderen (1500-500 f.Kr.) og er lagt høyt og fritt. Det er ikke umulig at gravrøysene også har fungert som forsvarsverker fram mot nyere tid.

Skårer gård er typisk for gårdsanleggene i Lørenskog slik de fortsatt lå på 1950-tallet. Gårdsdriften opphørte på slutten av 1960-tallet. Kommunen kjøpte bygningene og deler av eiendommen i 1971.

De eldste delene av både låve og våningshus er fra slutten av 1700-tallet. Stabburet ble oppført ca. 1860. Låven på Skårer gård har gjennomgått bygningsmessige forandringer preget av skiftende omlegginger i jordbruket. Permanente miljøutstillinger i våningshuset viser stasstue og sengekammer slik de var møblert ved århundreskiftet.  

 Svenskefurua er fredet og ligger ved Langvannet øst for rådhuset.

Under den store nordiske krig (1709 til 1720), i mars 1716, rykket svenskekongen Karl XII inn i Norge for å innta Christiania. Etter ca. en måned returnerte hæren via Aker til Lørenskog hvor tre gårder ble brent og hvor bøndene ble brannskattet. Det sies at svenske soldater rastet under furua.

Furutreet ble fredet 8. november 1962. 

 Bygningen består av to stuer. Den eldste delen kan være fra 1669 og er Lørenskogs eldste trebygning. Den andre delen er fra 1770.

Huset er en av de få gjenværende 1600-talls trebygninger i Viken, en typisk Østlandsstue i Akershusisk stil. Slike bygninger var vanlige i Lørenskog for 200–300 år siden.

 Steinhvelvbrua over Losbyelva ligger langs den gamle kongeveien fra Christiania mot Rælingen, Enebakk og Smålenene.

Brua kan ha blitt bygget i perioden 1811–1815 og ombygget til sitt nåværende utseende i 1870 som en del av utbedringen av den gamle kongeveien. Av de gamle steinhvelvbruene langs Gamle Strømsvei, er det bare Hammer bru som fremdeles eksisterer. 

Fjellhamar hovedgård var opprinnelig sagbruks- og husmannsplass fra 1686. På 1860-tallet ble Fjellhamar hovedgård etablert av grosserer Wincentz Thurmann Ihlen. Han utviklet stedet til å bli et industrisentrum med sag- og møllebruk og høvleri. I 1893 ble det skilt ut et eget bruk under navnet A/S Fjeldhammer Brug (Icopal AS).