Ekteparet, som møttes i Danmark og giftet seg i sjømannskirken i Hamburg i 1967, drømte om å reise verden rundt som pensjonister. Da Turid plutselig ble rammet av en stor hjerneblødning med vedvarende lammelser i venstre ben og arm, måtte de skrinlegge alle slike planer.
I stedet kjøpte Hans en leilighet i gangavstand til sykehjemmet. Han forstod at Turid ikke kunne klare seg i det store huset med to etasjer.
De siste seks årene har Turid vært helt avhengig av hjelp – og rullestol. Det første året var hun innlagt ved Rikshospitalet, Ahus og Rolvsrudhjemmet, alltid med ektemannen Hans ved sin side. Da sykehjemmet skulle omorganiseres, og de ansatte spurte Turid «Hva er viktig for deg?», kom svaret kontant:
- Egentlig har jeg lyst til å flytte hjem igjen!
Med på hjemreisen fikk ekteparet tilbud om hjelp fra blant andre hjemmesykepleien, fysioterapeut og ergoterapeut.
- De gav oss håp om at livet ikke var over, sier Hans.
"Han stakk ikke av, selv om jeg ble syk!", sier Turid om ektemannen Hans.
Farid Dino Omer / Lørenskog kommune
Viser at det er mulig
Etter to ryggoperasjoner og med to kneproteser har han selv fått store problemer med å gå. Allikevel gjør gode arbeidsteknikker og hjelpemidler at han ikke synes det er fysisk tungt å hjelpe Turid. I nesten fem år har han hatt hovedansvaret hjemme, i visshet om at han kan be om hjelp når som helst.
- Jeg er i full drift, sier Hans – som doserer tabletter, bistår med trening, tar Turid i rullestol ut på tur og sørger for at hun kommer til behandling på Rolvsrudhjemmet.
Han er tydelig på at han tror det ville blitt for kjedelig for Turid å skulle bo fast på sykehjemmet.
- Og jeg ville jo uansett gått bort på sykehjemmet hver dag for å besøke henne. Jeg synes det er mer oppbyggende å ha henne her, sier Hans, som også understreker at det blir flere og flere eldre, men kanskje ikke like mange plasser på sykehjem til å ta godt vare på alle sammen.
- Det er viktig for meg å vise at det går an, med noe tilrettelegging, å ta vare på sine kjære hjemme.
Viktig å ta vare på pårørende
Noen ganger savner likevel Hans noen å snakke med og utveksle erfaringer med.
- Det er veldig mye som er bra, men som pårørende har jeg et behov for å kunne diskutere med andre i lignende situasjoner, sier Hans.
Ellers synes ekteparet at de har fått oppmuntring fra alle de kommunale tjenestene de har vært i kontakt med. Særlig føles muligheten for avlastningsopphold på Rolvsrudhjemmet veldig bra for Hans, som da får litt fritid.
- Der har vi kjempegod kommunikasjon med kommunen, presiserer ekteparet.
Åtte uker i året er Turid på avlastningsopphold slik at Hans kan reise hjem til slektninger i Tyskland. Det har vært viktig for Turid.
- Da jeg ble syk, var jeg tydelig på at Hans må få leve livet videre. Og dette sier jeg ofte hvis jeg møter andre i liknende situasjon på avlastningen. Du må passe på å gi mannen din fri og ikke bruke ham opp! Jeg har trygghetsalarm som jeg kan ringe på hvis han er borte, sier hun.
Både Hans og Turid ser lyst på fremtiden.
- Det er ikke synd på meg. Jeg er ikke syk, jeg kan bare ikke gå, sier Turid med glimt i øyet.