Til alle nybakte barnehageforeldre - tilvenning i barnehage

Tekst skrevet av psykolog Renate Horgheim ved Forebyggende psykisk helsetjeneste.

Nå er det tid for barnehagestart og tilvenning, og flere små barneføtter skal ta sine første steg ut fra mor- og fars rede. Jeg skal selv til å levere min førstefødte ut i det fri. Etter en lang permisjon føles det som at vi er veldig klare for det, samtidig som at det føles altfor tidlig.

 Lille jenta mi som stort sett har søkt mamma sitt fang gjennom hele permisjonstiden, skal nå klare seg litt selv. Det river litt i mammahjerte. Så er det psykologen som slår inn i meg, og psykologhjernen som tenker. Tankene sier at det er på tide å gi litt slipp, og la min datter få muligheten til å vokse og utvikle seg i et miljø sammen med andre trygge voksne og jevnaldrende barn. Jeg vet at det er viktig for henne, fordi jeg vet at en god barnehage gir barn mange gode gevinster for deres psykiske helse. Jeg må derfor forsøke å stålsette meg på barnehagestarten, og sette det jeg har av psykologisk teori ut i praksis. Og nettopp her skal jeg dele mine tanker om dette med dere.

Følelser smitter

Spent, nervøs, glad og litt engstelig. Det er de første følelsene jeg kjenner på når jeg tenker på barnehagestart for min datter. Hvorfor er dette viktig å tenke over? Jo, fordi følelser smitter. Mine følelser de første dagene i barnehagen vil smitte over på barnet mitt, og barnet mitt vil plukke dette opp og respondere på det. Vi er alle mennesker født til å reagere på hverandres følelser, og barna er spesielt eksperter på å plukke opp foreldrene sine følelser. I sine første levemåneder var det slik de tolket sin verden, nemlig ut fra foreldrenes sine ansiktsuttrykk. Så her gjelder det å ikke undervurdere dem. Er mamma eller pappa tydelig engstelig eller stresset i barnehagen, vil også barnet bli engstelig og stresset.

Snakk om følelsene med noen

Vi må derfor velge å jobbe med våre følelser, slik at barna våre skal få en best mulig start for barnehagen. Vi kan forsøke å tenke over våre følelser, spesielt de som føles vonde. Hva er det som gjør meg spesielt engstelig? Redd? Eller bekymret? Er det noen jeg kan snakke med dette om, min samboer eller en venn? Å snakke med noen om sine vanskelige følelser er viktig, fordi det kan gjøre oss bedre. Altså, snakker jeg med min samboer om at jeg er engstelig for barnehagestarten, vil denne praten i seg selv medføre at jeg blir litt mindre engstelig. Kanskje vil jeg også få noen gode råd med på veien for hvordan jeg kan løse det jeg er mest engstelig for, og forhåpentligvis kan man etter hvert bli så trygg på barnehageansatte at man kan lufte slike tanker med dem også.

Barnas ulike følelserLesehuler i barneavdelingen 

Min datter har alltid vært av den mer forsiktige typen, som typisk har søkt mammas skjørtekant i fremmede og uvante miljø. Dette er noe jeg anser som ett av hennes medfødte personlighetstrekk. Alle barn har medfødte personlighetstrekk, hvorav disse trekkene påvirker hvordan de reagerer følelsesmessig på store endringer i livet, som eksempelvis barnehagestart.

Noen barn håndterer barnehagestarten ganske greit og uproblematisk. De finner seg til ro i barnehagen nærmeste med en gang, de leker og virker rimelig fornøyde. Andre barn kan ha behov for mer tid før de finner seg til rette, og kan finne de første dagene i barnehagen som nokså vanskelige. Dette er individuelt fra barn til barn, og har en klar sammenheng med hvilke personlighetstrekk ditt barn er født med. Tenk derfor over hvilket barn du har og hvordan du kjenner barnet ditt. Samtidig er det lurt å være forberedt på at barnet ditt kan vise ulike følelser, som igjen kan være annerledes fra det de andre barna viser. Vit da at dette er helt normalt, og at det bare er barnet ditt som viser deg sine unike følelsesmessige reaksjoner på denne store endringen som forekommer.

To fallgruver

Da jeg studerte psykologi jobbet jeg i en barnehage som ekstrahjelp. Det ene året var jeg med på tilvenning og barnehagestart for barna i småbarnsavdelingen. Det jeg opplevde var at samtlige av barna gråt ved avskjed fra foreldrene. I ettertid vet jeg som psykolog at det er like normalt at barn ikke gråter ved avskjed, men dersom dette faktisk skjer så er det to fallgruver man kan gå inn i som foreldre.

1. Hard og streng

Barnet ditt gråter og gråter, klenger seg inntil benet ditt og ber på sin måte om at du ikke må gå. Du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det, men du vet at du har en avtale med barnehagen om at du må forsøke å dra. I dette tilfellet kan det være enkelte som blir noe avvisende og strenge med barnet sitt når de skal ta farvel. Typisk vil være at man forsøker å bruke minst mulig tid på avskjeden. Man forsøker å sette barnet raskt fra seg, samtidig som at man forklarer barnet at «nå må mamma/pappa dra», for så å forlate det gråtende barnet.

Man kan tenke at en rask og effektiv avskjed vil være det beste for barnet, men på mange måter kan dette forsinke prosessen med å finne seg til rette i barnehagen. Barnets første avskjeder med sine foreldre er viktige, og hvordan barnets følelser ivaretas i denne avskjeden vil ha betydning for hvordan barnets dag blir videre. I dette tilfellet får barnet lite av den følelsesmessige støtten det trenger av sine foreldre for å kunne si ordentlig hadet til sin mamma eller pappa. Dette kan etterlate et gråtende og fortvilt barn til barnehageansatte, og kanskje også et barn som gruer seg til neste dag og neste avskjed i barnehagen.

2. Myk og ettergivende

Den neste fallgruven er i den andre ytterenden, hvor foreldrene responderer på barnets gråt og engstelse med å gi litt etter for barnets følelsesmessige reaksjoner. I motsetning til å dra raskt fra barnehagen, så hales tiden ut og det kan virke for barnehagepersonalet som at disse foreldrene aldri drar. De gir tusenvis av klemmer og vil helst bli sittende med barnet på sitt eget fang. Til slutt forlater de barnet, men dette kan skje stegvis, stykkevis og ved å snike seg vekk uten at barnet merker det. Dette er ingen god avskjed for barnet, da barnet heller ikke får den nødvendige følelsesmessige støtten det trenger for å kunne klare å si ordentlig hadet. Barnet opplever istedenfor en utrygg forelder, som vil lære barnet sitt at det ikke er noe bra for verken barnet eller den voksne å ta avskjed i barnehagen.

Å møte barnets følelserMor som trøster engstelig barn - Klikk for stort bildeMor med barn colourbox.com   

Så hva skal man gjøre som foreldre, dersom barnet reagerer med gråt ved adskillelse i barnehagen? Mitt råd er å bruke litt tid på å møte barnet sine følelser på en god og støttende måte, samtidig som at man er trygg i seg selv til å kunne ta farvel. Dette er overhodet ikke ment på den måten at barnet ikke skal vise følelser ved avskjed, men at barnet skal få oppleve at mamma eller pappa tar deres følelser på alvor. Her vil jeg forklare deg hvordan dette kan gjøres:

  1. Sett deg ned med barnet ditt, og begynn med å gjette på hvilke følelser barnet uttrykker. Er barnet mitt redd? Sint? Trist? Gjør deg opp noen tanker om dette.
     
  2. Når du har tippet deg frem til en følelse, vil neste steg være å sette ord på følelsen for barnet ved å si: «Nå ser mamma/pappa at du er trist».
     
  3. Tredje steg vil være å forsøke å sette seg inn i barnets verden, med å finne forståelse for hvorfor barnet ditt er trist. Dette må også settes ord på for barnet, fordi det gir barnet en oppfatning om at det er helt greit og lov å føle på denne følelsen: «Mamma/pappa skjønner at du er trist, fordi du vil ikke at jeg skal gå. Det forstår mamma/pappa. Jeg hadde også blitt trist om jeg måtte bli igjen et uvant sted med fremmede voksne og barn, helt uten mammaen eller pappaen min». Her er det også greit å gi en klem eller kos til barnet, og vise forståelse for at dette er leit. Det er varierende fra barn til barn hvor lang tid man bør bruke på dette steget, noe som er avhengig av barnets personlighetstrekk. Vet man at man har et noe engstelig barn, så bruker man noe mer tid på dette steget.
     
  4. Fjerde og siste steg vil være å hjelpe barnet med å komme seg frem til en avskjed. Dette gjøres først ved å fortelle barnet at man skal dra, for så å dra. Her kan det være en fordel å plassere barnet ditt trygt i armene til en av de barnehageansatte, før du sier: «Nå må mamma/pappa dra, og så skal du være her i barnehagen. Jeg forstår at du er lei deg. Gunn er her og vil passe på deg. Mamma/pappa kommer tilbake igjen senere i dag». Du vinker farvel til barnet ditt og går din vei.

De fleste av barna er så små at de ikke vil forstå meningen bak alle ordene som blir brukt, men de vil oppleve og erfare at mor og far forsøker å forstå dem, og at deres følelser er blitt tatt på alvor. Dette er det som vil være med på å gjøre barnet ditt bedre rustet til å ta farvel, og som vil gi barnet ditt en mulighet til å få en bedre dag videre i barnehagen.

Den fornuftige delen av barnets hjerne

Noen barn trenger tid og trenger kanskje uker eller måneder før de finner seg helt til rette i barnehagen. La barnet bruke sin tid, og stå tålmodig ved siden av og vær der for barnet ditt. Gjenta det å møte barnets følelser ved alle avskjeder, og la barnet ditt få mye nærhet og kos når det kommer hjem fra barnehagen. Vit at barnet ditt alltid vil gjøre sitt ytterste for å få dette til, selv om det ikke virker slik. Barna har bare ikke utviklet sin fornuftige del av hjernen ennå, noe som gjør at de ikke klarer å tenke fornuftig rundt hvorfor de skal starte i barnehagen. Det eneste som styrer barna er følelsene, og det er slik det skal være fra naturens side. Dette gjør at det er vi voksne som må være den fornuftige delen av hjernen for barna våre, ved at vi kan tenke fornuftige tanker for barna våre som at «det vil bli bedre og du vil trives i barnehagen etter hvert». Slike tanker kan hjelpe oss voksne i det vi forlater vårt gråtende barn i barnehagen dag etter dag.

Større, sterkere, klokere og gode

Et siste råd på veien fra meg til dere er som følgende; vær større, klokere og sterkere følelsesmessig, og vis godhet for barnet ditt. Gjennom dette kan vi vise barna våre at barnehagen er et trygt sted å være. I mellomtiden skal jeg nyte siste rest av sommerferien med min lille familie, før jeg klapper meg selv ekstra godt på skuldra og ønsker meg selv lykke til med barnehagestarten. Og til alle dere andre i samme situasjon som meg; masse lykke til og tvi tvi!