Fra utenforskap til innenforskap
Mange barn gir mange muligheter for fremtiden. Levende nabolag, mangfold i skoler, lag og foreninger med høyt tempo og rikholdig aktivitetstilbud, og generasjonsmøter til gjensidig glede. På sikt arbeidskraft og skatteinntekter. Det er viktig at barna får delta i fellesskapet helt fra de er små, og får kjenne på tilhørighet, mestring og å bli sett. «Ungt utenforskap» er en samfunnsutfordring. I Norge i dag er 9 % av unge mellom 16 og 29 år verken i arbeid eller utdanning. I Lørenskog kommune har antallet innbyggere som mottar sosialstøtte fra NAV økt langt mer enn befolkningsveksten skulle tilsi. Dette betyr både økte kostnader i sosialstøtte, og tapte skatteinntekter for kommunen. Mest uheldig er det likevel at det betyr redusert livskvalitet for innbyggere som ikke kan forsørge seg selv. Barn og unges behov står i sentrum i alle sektorer – også i helse, omsorg- og mestringssektoren.
Lørenskog kommune er kjent for å omfavne mangfold. Det er vi stolte av. Vi har innbyggere fra nesten 140 ulike nasjonaliteter som beriker lokalsamfunnet vårt. Samtidig vet vi at språk, kulturforskjeller og manglende kunnskap om det norske helsevesenet kan være en utfordring når noen blir syke. Det er også mange med nedsatt funksjonsevne som flytter til Lørenskog. Mangfold innebærer at det skal være plass til alle i kommunen vår. Alle har et ansvar for at folk skal kjenne tilhørighet og mestring i livet i Lørenskog, og helse- og velferdstjenestene har et særlig ansvar for individuell tilrettelegging der det er nødvendig.
Pensjonister med energi og pågangsmot
Det at folk kan se frem mot et langt liv med en aktiv alderdom, har Verdens Helseorganisasjon omtalt som menneskehetens største seier. Eldre er sprekere enn tidligere, og representerer en stor ressurs. Før 80 års alder klarer de fleste (80 %) å ivareta alle daglige gjøremål uten kommunale tjenester. Etter fylte 85 år er imidlertid dette bildet snudd på hodet; da er 80 % avhengig av hjelp. De neste 12 årene vil antall eldre over 80 år i Lørenskog fordobles; fra rundt 1500 i dag til rundt 3000 i 2034. Dersom vi fortsetter å levere helse- og omsorgstjenester på samme måte som vi gjør i dag, vil om lag 15-20 % av disse få innvilget en sykehjemsplass. Så mange sykehjemsplasser finnes ikke i kommunen i dag, og det er heller ikke løsningen på et liv med best mulig livskvalitet for de fleste. Derfor må vi finne andre tiltak som støtter og skaper trygghet uten å ta fra den enkelte innbygger opplevelsen av mestring og kontroll over eget liv. I kroner og øre er en sykehjemsplass så dyr i drift at vi kan tilby det meste av andre tjenester – på én gang – uten å komme i nærheten av samme prislapp.
Demens er ikke en naturlig del av alderdommen, men likevel ser vi at sykdommen rammer mange eldre. Når det blir flere eldre, vil det derfor også være flere blant oss som lever med en demenssykdom. Demenskartet viser oss at det kan gjelde dobbelt så mange som i dag innen 2040. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, vil de aller fleste av disse trenge støtte og bistand. Mange kan hjelpe. Familie, venner og bekjente, naboer, frivillige og kommunen kan til sammen bli et godt lag for å støtte opp om et godt og verdig liv.
Kommunens kompetanse blir viktigere og viktigere
Samhandlingsreformen medførte at en rekke oppgaver som sykehusene tidligere gjorde, ble kommunens ansvar. Vi måtte bli klare til å ta imot flere og sykere personer på kortere varsel. Dette stilte nye krav både til kommunens strukturer og systemer, og den enkelte ansattes kompetanse. Vi har nå bruk for enda mer og høyere kompetanse enn tidligere.
Vi må tenke klokt om hvordan vi best bruker syke- og vernepleierkompetansen vi har, da det pr i dag er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig av den. Selv om vi hadde ubegrenset med penger, ville vi uansett ikke fått tak i nok høgskoleutdannet helsepersonell til for eksempel å bemanne et nytt sykehjem.