10 år med Lørenskog hus

«Hva? Er det ordføreren?» var overskriften i Romerikes Blad etter den storstilte åpningen av Lørenskog hus 30. april i 2011. Det var ikke mange som visste at det egentlig var en profesjonell stuntmann som forestilte ordfører Åge Tovan balanserende på tre stoler seks etasjer over bakken. 

Mann som balanserer oppned på to stoler - Klikk for stort bildeDenne balansekunstneren forkledd som daværende ordfører Åge Tovan fikk publikum til å måpe Siri Adorsen, Lørenskog kommune Dette var imidlertid bare toppen av kransekaka for tusenvis av innbyggere som møtte opp på Festplassen denne solfylte dagen. 180 korsangere, 120 korpsmusikere, 12 trommeslagere, 12 signalblåsere, 70 artister og 1 kulturminister medvirket i åpningsseremonien, og la an tonen for det nye kulturhuset. Her skulle man tenke stort for de mange, og med fasit i hånd etter 10 års drift, må man vel kunne si at det hele ble en suksess.

Om åpningen var som en drøm, så kan vi vel ikke legge skjul på at de første driftsårene var krevende. Neste gang Romerikes blad skrev om huset var det en litt annen tone. De skrev at budsjettoverskridelsene var en «økonomisk skandale», og anmeldelsene av de første kulturarrangementene ble av mange lesere oppfattet som farget av en generelt kritisk holdning til Lørenskog hus. Etter en lang byggeprosess var det i tillegg mange høye forventninger til huset, som i en komplisert oppstartsperiode ikke kunne innfris umiddelbart, men først etter en stund. Hvis man i ettertid skal prøve å finne holdepunkter for «når vinden snudde», var sesongen 2013/2014 helt avgjørende. Det lokale kulturlivet hadde nå funnet sin plass i huset, og kulturhuset presenterte et kulturprogram på høyt nivå. I tillegg ble det for første gang arrangert Kulturnatt for alle innbyggere, og den egenproduserte forestillingen Jesus Christ Superstar, med amatører og profesjonelle i tett samarbeid, ble en ubetinget suksess.

2015–2019 var de gylne årene, før pandemien slo til i 2020.

Hvis 2011–2014 var en etableringsfase for Lørenskog hus, kan man si at 2015–2019 var de gylne årene, før pandemien slo til i 2020. I disse fem årene gjennomgikk huset en rivende utvikling, både internt og overfor innbyggerne. Kulturhuset presenterte hver sesong et variert program, med nasjonale toppartister, lokale helter og nye talenter i en god miks. De samarbeidet også tett med det lokale kulturlivet, både med konserter/forestillinger, og med tilrettelegging av ukentlige øvelser. Biblioteket i første etasje ble et naturlig midtpunkt for innbyggere i alle aldre, både med sitt basistilbud og med lett tilgjengelige kulturarrangement, som forfatterbesøk, foredrag og lunsjkonserter. Aktivitetshuset Volt lokket til seg ungdommer fra Lørenskog og omegn til å bare «henge litt», med en stående invitasjon om å engasjere seg mer i f.eks. musikk-, film- og teknikergrupper. Kulturskolen utviklet sitt læretilbud, og laget i tillegg en rekke minneverdige forestillinger med skoleelever, med temaer som klimaforandringer, psykisk helse og menneskerettigheter. Lørenskog kunstforening drev Kunstsalen i samarbeid med kulturhuset, og i 4. etasje dro de fire kinosalene til seg flere besøkende enn noen annen virksomhet i Lørenskog hus. Ved siden av de kulturelle virksomhetene hadde flere av kommunens administrative virksomheter sine kontorer i 8. etasje, helsesektoren et mottak i 7. etasje og to restauratører serveringssted i 1. etasje.

Selv om hverdagen i et kulturhus alltid er det viktigste, kan man ikke undervurdere de store tilbakevendende arrangementenes betydning for å skape et samhold blant kommunens innbyggere og en lojalitet til det nye kulturhuset. Hvert år ble det arrangert en kulturnatt for alle innbyggere, Mylderfestivalen for barnefamilier, en regional festival for korps, Bollywoodfestivalen og juletretenning. Og nesten hvert år ble det satt opp en stor musikkteaterforestilling med lokale amatører og profesjonelle utøvere. Her klarte man å leve opp til målsettingen om at Lørenskog hus skulle være en sentral møteplass for innbyggerne, en institusjon som bidrar til å gi kommunen en gjenkjennbar identitet. Egentlig var det mot slutten av denne periode bare en sak mange savnet, og det var et serveringssted i foajeen i første etasje. 30. mars i 2019 åpnet derfor det som kanskje skulle bli den største suksessen i Lørenskog hus’ historie – kafeen i Veiviseren.

Vi må alltid huske på at det enkelte menneskets opplevelse må være det egentlige målet.

Når man skriver historien om Lørenskog hus er det lett å overfokusere på alle de planlagte virksomhetene, og glemme alt det som bare skjer som en del av livet, i gråsonene mellom alt det som er synlig. At en saksofonist fra musikkorpset slår av en prat med en kulturhusansatt i foajeen utenfor Storstua mellom en øvelse og et arrangement, eller at en mann møter sin kommende kone under en kultur-natt i Rådhusparken, kommer sjelden med i historiske betraktninger. At et barn i musikk- og kulturskolen kommer hjem med ny selvtillit etter å ha vært med i en forestilling på kulturskolen, og en pensjonist ser sitt liv i bakspeilet etter en kunstutstilling i Kunstsalen. Alle disse livsavgjørende øyeblikkene er vanskelige å kartlegge, men likevel en viktig del av historien til et kulturhus. Vi må alltid huske på at det enkelte menneskets opplevelse må være det egentlige målet for de institusjonene vi lager, en forutsetning for et fellesskap.

Denne artikkelen ble første gang publisert i jubileumsmagasinet «Lørenskogs storstue fyller 10 år» (PDF, 39 MB).